Nakne, dynevarme føtter treffer det kalde tregulvet. Jeg gløtter på gardina og ser kyrne ligge rolig i den kjølige morgenlufta. Jeg varmer vann, legger klar sil og melkespann, og hopper inn i fjøsdressen. Alt på autopilot. Stille. Bare budeia er oppe nå. Rundt hushjørne går blikket mot kyrne igjen. De ser meg. Det er bare meg og dem. Når har de meg. De reiser seg, en etter en, og beveger seg sakte mot fjøsdøra. Bjøllekua først. De vet hvor de skal. Det er som en pakt mellom oss. Fremdeles søvndrukken, sveiper blikket over det våknende landskapet, fjellene, sola som varmer fjelltoppene. Det samme landskapet, men likevel annerledes enn i går. Lukten, lyden og lyset. Ingen dager er like. Sansene er åpne, bare naturen, kyrne og meg, ingenting annet har nådd bevisstheten min, enda. Rene hender og rent jur. Fagerei står helt rolig med introvert blikk og gir meg verdens beste melk, mens jeg, fremdeles på autopilot, har hodet inntil den varme kua og tenker – ingenting.  Bare sanser. Jeg var her første gangen i 1964 med min grandtante Olga. Hun var budeie her i 50 år, og melket 6 kyr og 30 geiter for hånd. Ystet og kinnet alt på stølen. Jeg husker hendene hennes, furet og krokete.  Jeg husker også hvordan hun gråt når hun snakket om stølen i Sanddalen. Åhh, gi meg bare en sommer til på stølen, bare een sommer….

Jeg husker ikke så mye fra livet på stølen med Olga, men hun,  oldemor og oldefar har siden 1922 etterlatt seg en liten hilsen når de skulle buføre hjem om høsten:

«Her står me på tur heim frå dette kjære sted Sanddalen. Regn og vind og snø på kinn, gråt i auga. Farvel kjære, kjære Sanddalen.!

Laurdag den 21. september 1933. Far, mor og Olga.

Jeg har hellet morgenmelk i den store kobberkjelen på rundovnen. Jeg har lagt ilitt tørr småved. Det er risikabelt å fyre med ved under kobberkjelen, den blir fort varm. Så jeg står ved siden av og kjenner utenpå kjelen til den er like varm som kroppen min. Nå et det klart til å ta i osteløypa, en stor spiseskje på 60 liter. Og så røre hard rundt noen ganger. Endelig kan jeg spise frokost, det er 1/2 times pause før melka har blitt fast og kan skjæres opp til terninger, og jeg kan fortsette ystingen.

De fleste setre som ikke er tilkoblet strømnettet benytter dieselaggregat til
nødvendig strømproduksjon. Slik var det også på Ustuvollen – tidligere var det
traktoren som drev aggregatet som stod for strømproduksjonen på setra.
Denne løsningen var verken bærekraftig eller praktisk, og ekteparet Tingstad
var på utkikk etter alternativer for å kunne drive melkemaskin, melketank,
varmtvannstanker og seterhus (forbruk på rundt 30 kWh i døgnet).

Da Erling for noen år tilbake undersøkte muligheten for å få setra tilkoblet strømnettet, viste dette seg å komme med en skyhøy prislapp på rundt to millioner kroner. For Erling og Hanne ble dette derfor starten på et annet løp. I samarbeid med leverandøren EnergiPluss fikk de på plass et anlegg bestående av solceller og batteri. Solcellene ble montert på setra høsten 2019, mens batteripakken ankom 22. juni 2020. Norges Vel har fulgt prosjektet siden det startet i 2019.

Seterbrukerne på Ustuvollen fikk Seterprisen 2023