Kurdistan er et fjellområde som deles av Tyrkia, Syria, Iran og Irak.
Der drives det også litt som i Norge. Som i Norge er det en veldig som går langt tilbake i tid. Som hos oss er gården små, men fjellbeitene rike, og seterdrifta har vært viktig for bøndenes økononomi. Her det det mange fjell som gir store og gode områder for husdyrhold, spesielt på høysletter og fjellsider som er tilgjengelige, men ikke like utilgjengelige som de høye Alpene eller norske fjellene. Husdyrhold har historisk vært viktig i regionen, og mange kurdiske ord og begreper knyttet til dyrehold vitner om den betydningen husdyrhold har hatt for samfunnet. Seterdrifta i Kurdistan er derfor også en viktig del av kulturen i Kurdistan.
I denne regionen foregår seterdriften på to hovedmåter. Den første typen innebærer at familier tar sine dyr, som geiter, sauer, og noen ganger storfe, til fjell husene som ligger mellom 5 og 10 km fra landsbyen. Dette skjer i grupper, med kvinnene og barna som tar seg av dyrene på fjellet, mens mennene blir igjen i landsbyen for å forberede vinterens nødvendigheter som gress til dyrene og ved til fyring. Kvinnene lager melkeprodukter som ost og cøkelek for vinteren. Denne praksisen er fortsatt utbredt, selv om den er blitt utfordret av kriger og beitemarks forbud.
Den andre typen seterdrift utføres av noen få store familier som har hundrevis av dyr og som reiser lange avstander, noen ganger opptil 300 km, til fjerntliggende fjellområder. Disse familiene har ikke faste Fjellhus, men lever i telt og vandrer sammen med dyrene fra sommer til vinter. Dyrene beiter på "ueide" fjellområder, og melkeproduktene som lages, som ost og melk, blir solgt til handelsmenn. Dette gir familiene en bærekraftig inntekt gjennom salg av melkeprodukter.
Seterdrift i Kurdistan har fortsatt stor betydning i dag, til tross for de utfordringene som krig og forbud har medført. Økt interesse for organisk husdyrhold og høye kjøttpriser har ført til at flere familier fra storbyene vender tilbake til fjellene for å drive med dyrehold. Denne tradisjonelle praksisen anses som en av de beste formene for organisk husdyrhold, ettersom dyrene får beite på næringsrike urter og gress i kjølige fjellområder, langt unna sommervarmen.