Kua er det mest vanlige dyret på setra. Hvor mange det er på hver seter varierer. Noen har to eller tre, andre har kanskje 70, alt etter som hvor mange kuer folk har hjemme. Det viktigste produktet fra kua på setra er melk. For at kua skal gi melk må hun først få en kalv. Kua er gammel nok til å bli drektig (gravid) når hun er drøyt ett år gammel. Noen blir drektige ved å gå sammen med okse, men de fleste kuer blir inseminert. Det vil si at dyrlegen legger inn sæd i livmora på kua med et slags tynt rør. Hun er drektig i ni måneder, sånn som oss mennesker, og får som oss, som regel bare en kalv. Men de kan også få tvillinger. Kuene kan bli drektige hele året, men bonden planlegger kalvingen etter som hva som passer best med det som ellers skjer på gården. Kua melker mest de første månedene etter kalving, og da trenger hun også mere mat. Da er det viktig at det er godt beite på setra. Som regel blir kalven tatt fra kua, og vokser opp med de andre kalvene som i en slags "barnehage", men noen kuer har med seg kalven slik at budeia og og kalven får litt hver.
Mange har også med ungdyr og kviger på setra. Kviger kaller vi hunndyr som er over ett år gamle og som ikke har fått kalv enda. Noen kaller ungkua kvige helt fram til hun får den andre kalven sin.
Den mest vanlige kua i Norge er NRF (Norsk rødt fe). Det er en "moderne" ku som egentlig er en blanding av mange forskjellige raser for å lage den "perfekte" kua. Det gir veldig mye melk, og er ganske god til å klare seg i skog og mark. Kuene kan være naturlig hornet eller kollet, det vil si om de får horn eller ikke. De aller fleste NRF- kuene bor i moderne fjøs der det ikke passer med horn, så når kalvene er små blir hornveksten stoppet av en veterinær.
NRF-kua kan ha flere farger, som brun, svart eller botete, det vil si svart- og hvit-flekkete eller brun- og hvit- flekkete. NRF kua melker i snitt omtrent 8000 kilo melk i året.
I tillegg til NRF-kua finnes fremdeles seks av de gamle, norske kurasene. Alle de gamle kurasene er bevaringsverdige, det betyr at de kan dø ut om vi ikke gjør en innsats for å bevare dem. Mange jobber nå for å ta vare på de gamle rasene fordi de har gener som er godt tilpasset norske forhold i skog og fjell. De melker ikke så mye som NRF-kua, men de er svært gode til ta seg fram i ulikt terreng. Derfor kan du faktisk finne de gamle kurasene på flere av setrene. De gamle kurasene har ulike egenskaper, og noen har for eksempel mer av proteinet som gir ost, betakasein, enn andre kuer. Så selv om den ikke har så mange liter melk, så kan det bli ganske mye ost likevel. Dessuten er mindre og trenger ikke like mye mat som store kuer.
Siden mange av disse rasene er utrydningstruet, jobber Norsk genressurssenter med å ta vare på dem, og holder oversikt over antall og individer. De blir også tatt vare på av eierne selvsagt, og de fleste som har gamle kuraser er medlem i Norsk Bufe eller ett av raselagene for kurasen.
Rasene er gjerne knyttet opp mot ulike deler av landet, der de har utviklet ulike egenskaper som passet godt i naturforholdene i akkurat de områdene. Nedenfor er det listet opp de ulike rasene med link til hvor du kan hente mer informasjon om disse.
Sidet trønderfe- og nordlansfe (SNT) og Avlslaget for sidet trønder og nordlandsfe
Telemarksfe og Landslaget for telemarksfe
Østlands raudkolle og Laget for østlandsk raudkolle
Vestlandsk raudkolle og Laget for vestlandsk raudkolle
Vestlandsk fjordfe og Laget for vestlandsk fjordfe
Jarlsbergfe
Jarlsbergfe er egentlig ikke definert som en en egen rase. Disse kuene stammer fra Vestfold og likner litt på Telemarksfe, men kan både være kollet og hornet, og kan ha flere grunnfarger. De er også litt kraftigere enn Telemarkskua.