Når du kinner smør, eller kjerner, som det også heter, skjer det ikke noe annet enn at rømmen ristes rundt, ikke for hardt og ikke for løst, slik at smøret kitter seg sammen i klumper. I gamle dager var det vanlig med en stampekinne, et slags beholder i treverk, nesten et lags rør du helte rømmen i. Rømmen ble kinnet med en stav med ei trinse, opp og ned, helt til det ble smør. Det fikk budeiene gode armmuskler av!
Stampekinna ble etter hvert avløst av tønnekinne, eller sveivekinne, mange steder. Den sveives enkelt rundt og rundt, og det er plass til en god del mer rømme i den enn i stampekinna.
Utstyr av tre gir godt smør, men det er en del arbeid med trutning og vask. Når trekar og tønner har stått en stund tørker de opp. Hvis du legger dem i vann et par dager før bruk vil treverket trekke til seg vann og svelle litt, slik at det blir helt tett, på samme måte som trebåter. Tre er også litt mer komplisert å vaske, det skal skrubbes, men ikke for hardt, og har flere kriker og kroker. Derfor er også de gamle trekinnene byttet ut med stålkinner.
Det finnes flere typer, men alle har skovler inni. Hvis kinna er lukket, har de en lufteskrue fordi det dannes en del gass når du starter å sveive rundt rømmen. Er kinna åpen i toppen så er ikke det nødvendig
Etter kinningen skal smøret vaskes. Det kan gjøres i et trau, balje eller et eget vaskefat på bein som på hovedbildet her. Det har også en hull med kork, slik at vannet enkelt kan renne ut for å bytte med rent vann.