Nakne, dynevarme føtter treffer det kalde tregulvet. Jeg gløtter på gardina og ser kyrne ligge rolig i den kjølige morgenlufta. Jeg varmer vann, legger klar sil og melkespann, og hopper inn i fjøsdressen. Alt på autopilot. Stille. Bare budeia er oppe nå. Rundt hushjørne går blikket mot kyrne igjen. De ser meg. Det er bare meg og dem. Når har de meg. De reiser seg, en etter en, og beveger seg sakte mot fjøsdøra. Bjøllekua først. De vet hvor de skal. Det er som en pakt mellom oss. Fremdeles søvndrukken, sveiper blikket over det våknende landskapet, fjellene, sola som varmer fjelltoppene. Det samme landskapet, men likevel annerledes enn i går. Lukten, lyden og lyset. Ingen dager er like. Sansene er åpne, bare naturen, kyrne og meg, ingenting annet har nådd bevisstheten min, enda. Rene hender og rent jur. Fagerei står helt rolig med introvert blikk og gir meg verdens beste melk, mens jeg, fremdeles på autopilot, har hodet inntil den varme kua og tenker – ingenting. Bare sanser. Jeg var her første gangen i 1964 med min grandtante Olga. Hun var budeie her i 50 år, og melket 6 kyr og 30 geiter for hånd. Ystet og kinnet alt på stølen. Jeg husker hendene hennes, furet og krokete. Jeg husker også hvordan hun gråt når hun snakket om stølen i Sanddalen. Åhh, gi meg bare en sommer til på stølen, bare een sommer….
Jeg husker ikke så mye fra livet på stølen med Olga, men hun, oldemor og oldefar har siden 1922 etterlatt seg en liten hilsen når de skulle buføre hjem om høsten:
«Her står me på tur heim frå dette kjære sted Sanddalen. Regn og vind og snø på kinn, gråt i auga. Farvel kjære, kjære Sanddalen.!
Laurdag den 21. september 1933. Far, mor og Olga.